Etter å ha testet ulike prototyper i ulike materialer, valgte landskapsarkitektene å utforme den 1 000 meter lange klimaløypa i malmfuru og glassfiberrister. For ikke å blåse bort i ekstremværet ble konstruksjonen ankret fast til store blokksteiner og frosset fast i permafrosten. De grovmaskede ristene i gangbanen er valgt for at besøkende skal få mulighet til å se bakken gjennom konstruksjonen, og samtidig minimere påvirkningen av mikroklima under ristene. Ristenes perforerte struktur minimerer også vindsuget fra sterk vind. Den transparente gangbanen gir en god opplevelse av landskapet under, og på banens sørlige del får publikum mulighet til å se naturfenomenet polygonmark.
De syv rasteplassene og utkikkspunktene langs gangbanen skiller seg ut i både form og farge. Her er ristene finmasket, og materialet har en ru overflate. På begge sider av gangbanen, og på enkelte utkikkspunkter, er disse rasteplassene gule – en kontrastfarge som er valgt fra den lokale messinglavens farge, og som er lett å oppfatte for synshemmede. Ristenes visuelle profil er inspirert av gjentakende polygoner i landskapet og høyteknologisk polarutstyr, og fungerer som et tydelig signal i det grå og steinete landskapet. Gangbanen er bygget opp av horisontale strekk og ramper. Fordi permafrosten er i bevegelse, er gangbanen konstruert med sammenboltede vanger av furu, gummi og stål. Den noe bevegelige konstruksjonen klemmer og holder de stive ristene på plass. Dette er viktig, for når smeltede områder fryser til, heves landskapet noe. Der det ikke fantes store nok steiner å feste gangbanen i, ble konstruksjonen festet med jordankre.